Livet mitt veier 50 kg

Da sitter jeg på Clarion Hotel Gardermoen og surfer gratis på Telenor sitt nett :-) I dag har vært en rar dag. Jeg sto opp klokka 6 for å pakke, men akkurat som i går greide jeg det bare ikke, så det bli til at jeg bare laffa rundt i stedet. Klokka ti tok jeg bussen ned til byen for å levere biblioteksbøker og handle brunost, før jeg dro til skolen og spiste lunsj og sa hade. Jeg gråt ikke engang da jeg sa ha det, bare tårer i øynene. Jeg klarer ikke helt å ta inn over meg at jeg skal til USA, og da kan man jo ikke bli lei seg for at man drar heller.

Mamma kom og hentet meg og vi handlet litt, bla bok til the Wells family; "Norsk, ikke sant?" Det, pluss 6 typer sjokolade fra Freia, seigmenn, brunost og diverse brosjyrer blir altså gaven til dem. Dette ble pakket ned sammen med alt det andre jeg måtte ha med, og det jeg ville ha med i en stor koffert og en bag. Så dro jeg, mamma, pappa, Randi og Sivert til flyplassen. Der fant vi ut at kofferten min var 10 kg for tung, så vi måtte pakke om litt. Til slutt slapp jeg heldigvis overvekt, men bagasjen min (inkl. håndbagasje) veier 50 kg til sammen. Det er mye ;o

Det ble mye tårer og snørr da jeg sa hade, jeg hater avskjeder. Jeg måtte bare gå rett på flyet da jeg hadde sjekket inn, om jeg skulle gått og klemt dere mer hadde jeg bare brutt sammen. Men etter litt gråting på flyet ble jeg i litt bedre humør. Det var en sinnsykt fin himmel, den første sangen som kom da jeg slo på mp3'n var Why Do I Keep Counting (Første linja i sangen: "There's a plane and I am flying") og jeg begynte å skjønne at jeg faktisk skal til USA. 10 mnd går jo fort, og vi har msn, skype, webcam, nettby, facebook. Det har jeg gjenntatt ganske mange ganger i det siste, og nå føler jeg at det også begynner å gå inn. Jeg er litt treig :p

Da jeg landet i Oslo gikk alt på skinner. Bagasjen min var nesten helt først på båndet (det har aldri skjedd før! Min kommer alltid sist), og takket være en fryktelig snill og koslig sjef i Norwegian som pappa bestiller masse flybilletter hos, fikk jeg privatsjåfør til hotellet, og et stooort businessrom. Magne, som den snille sjefen heter, ringte da jeg hadde kommet på hotellet og sjekket at jeg hadde det bra, og snakket litt om utveksling og Washington. Tenk om alle hadde vært så oppriktig, tvers i gjennom hyggelige :-)

Ringte pappa, mamma og Beate og pratet litt, og nå skal jeg begynne å legge meg. I morgen skal jeg opp halv 4 ;o Lenge leve flyputer.

We're a picture in my mind
And when I wanna find you
I just close my eyes
You'll never be that far from me
So don't say goodbye cause
You'll never be that far from me
I'm telling myself that

I, I will remember you
And all of the things that we've gone through
There is so much I could say
But words get in the way so
We're not together
I will remember you

You were there when I needed a friend
Thank you, thank you
I never told you how much that meant
God thank you, thank you
I will remember you